Preposisjoner – språkets forvirrende byggeklosser…

Når man lærer et nytt språk går det alltid ganske greit å lære seg ordene som har et tydelig innhold. Substantiv som bil, t-bane, sykehus, hotell og mat er kanskje noe av det første man lærer i tillegg til enkle høflighetsfraser som Hei!, Takk! og Hvordan går det?. Deretter følger verbene. I begynnelsen bruker man kanskje bare infinitiv, og etterhvert begynner man å bøye verbene slik at de passer inn i setningen. Et sted på veien lærer man seg viktige pronomen, og så blir man mer vågal og legger til noen adjektiv.

Rekkefølgen man lærer ulike deler av språket på skyldes praktisk bruk Man lærer et språk for å kommunisere, og det er utrolig hvor lenge man kan overleve på en god del substantiv og en håndfull verb. Men en verktøykasse full av substantiv, verb, pronomen og adjektiv vil ikke la deg ha lengre samtaler. Du trenger også småordene som lager sammenheng mellom de ulike elementene. En gruppe med småord som er en utfordring å lære på alle språk (iallefall alle språk jeg noensinne har lært) er preposisjonene.

Preposisjonene er ofte små ord og ser ved første øyekast ubetydelige ut, men det er disse ordene som viser hvordan ledd fungerer i forhold til hverandre i tid, rom eller abstrakte forhold. Men hva betyr egentlig dette? La oss se på et eksempel.

Jeg sitter … bilen.  

Her ser du en enkel setning med pronomenet jeg, verbet sitter og substantivet bilen. Men i denne setningen mangler det en preposisjon. Det gjør at vi ikke vet hvilket forhold det er mellom jeg sitter og bilen. Mulige forhold vi kan lage ut av denne setningen er …

Jeg sitter i bilen.
Jeg sitter foran bilen.
Jeg sitter bak bilen.
Jeg sitter ved siden bilen.
Jeg sitter hos bilen.

Selv om tre av fire ord i setningen over er de samme, er betydningen av hver av setningene forskjellige fordi preposisjonen viser til ulike forhold mellom jeg sitter og bilen.

Denne grunnleggende bruken av preposisjoner er kanskje den egenskapen og siden ved preposisjoner som det er lettest å forstå. Preposisjonen uttrykker et lettforståelig forhold. Men det er ikke alltid like lett å forstå hvilken preposisjon som passer best. Dette kan skyldes at det er ganske små forskjeller i betydning mellom ulike preposisjoner, eller at to eller flere pronomen kan uttrykke omtrent samme forhold men kun en preposisjon brukes i et fast uttrykk.

Ettersom preposisjoner er noe av det vanskeligste å mestre i et fremmedspråk, og til og med i et morsmål, er det synd at det er også er et av temaene der man oftest må si “sånn er det bare” eller “dette må dy pugge siden det er et fast uttrykk”. Det finnes en del regler, men det finnes også mange unntak. Preposisjoner er et for stort tema til å diskuetere med kun ett blogginnlegg. Derfor vil det sakte men sikkert komme flere blogginnlegg knyttet til bruk av preposisjoner i norsk. Om du ønsker at jeg skal prioritere en bestemt side ved pronomen er det flott om du forteller om det i en kommentar.