Første skoledag – et overgangsrituale

Transkripsjon av podcast:

I Aftenposten i dag, 23. august 2025, leser jeg et innlegg som snakker om “Hvem er egentlig første skoledag for?” Og en av de tingene som trekkes fram i denne artikkelen, er at man mener at det er feil å tvinge førsteklassinger til å håndhilse på rektor og læreren første skoledag.

Min første tanke er at dette er jo helt tullete. Selvfølgelig må vi lære førsteklassinger å kunne gå opp til rektor og håndhilse. Ja, noen synes at dette er skummelt. Noen synes dette er veldig ukjent, men da får vi øve på det på forhånd. Det er helt vanlig at vi håndhilser på personer i offisielle settinger. Første skoledag er en offisiell setting, og ja, dette kan være skummelt for en førsteklassing.

Jeg synes det er skummelt å håndhilse. Jeg synes det er en litt sånn ubehagelig gest å strekke ut hånden. Jeg vet aldri akkurat når jeg skal gjøre det. Jeg synes det er kjempedeilig når den andre tar initiativ, men jeg vet at jeg skal gjøre det også. Det er ikke noe jeg tenker masse over, jeg bare får et sånt øyeblikk, for jeg skjønner at oi, nå skal jeg håndhilse, men det går helt fint. Alle må lære seg det. Det er en veldig viktig del av norsk kultur.

Hvis barna synes at dette er ubehagelig, hvis de synes det er skummelt å gå alene foran andre, så løses dette på en veldig fin måte. Jeg har vært på første skoledag med mine barn. Hvis de er usikre, så vet du det som forelder. Noen barn går opp og håndhilser helt alene. De nøler ikke engang. De vet hva de skal gjøre. Andre ser på moren og faren sin, og du skjønner at dette har de ikke lyst til. Og så vet du om de da bryter blikket og går opp, eller om de fortsetter å se på bena dine som forelder. Da tar du dem i hånden og følger dem opp. Ikke noe problem. Det er mange barn som blir fulgt opp.

Stol på skolen

Rektor er en person som er vant til å møte barn. Læreren er en person som er vant til å møte barn. De leser kroppsspråket. Hvis de ser et barn som ikke er klar for å håndhilse, så løser de det på en eller annen måte. Det kan være at man gir en fist bump, at knokene møtes, at man gir en high five, at man bare hilser ved å løfte hånden til hodet og gi en sånn militær hilsen. Det er så mange måter å løse det på. Gi de voksne en mulighet til å bygge tillit ved barna, ved at hvis det ikke går helt etter planen, så løses det. Det er også en viktig ting. Alt må ikke gå etter planen. Stol på at de voksne klarer å løse det der hvor det ikke går etter planen.

Må vi håndhilse, da?

Og så ser jeg i kommentarfeltet: Selvfølgelig må vi håndhilse. Og så blir det ofte en kulturdebatt. Ja, jeg mener også at håndhilsing er en viktig del av norsk kultur, og jeg synes det er en del vi kan fortsette å ha. Men noen sier: Ja, vi håndhilser i Norge. Og når den setningen sies på denne måten, så kan den høres veldig hard ut. Det kan bety at fordi man i andre kulturer ikke håndhilser, så betyr det at hvis man ikke håndhilser og det ikke er naturlig for deg ut fra din kultur, så er du ikke norsk nok. Det er en veldig ladet setning, men samtidig er det også en helt nøytral setning. Ja, i Norge så håndhilser vi. Det er et faktum. Det er ikke en skummel setning. Det er en beskrivelse av norsk kultur.

Så er det noen som sier: Er det så viktig at vi håndhilser? Hvis dette skaper så mange problemer, kan vi ikke bare droppe det? Ja, vi skal ikke fortsette å håndhilse for enhver pris. Men skader det virkelig så mye at vi tar vare på håndhilsing? Du er i en formell situasjon, du strekker ut hånda, og han rører henne, rører hverandre i hånden. Ja, hvor lenge tar en håndhilsing? Fem sekunder? Tre sekunder? Det er ikke en veldig intim handling, det er ikke en personlig handling. Det er en veldig formell handling.

Du kan tenke deg at det er ikke barnet Jens som håndhilser på rektor Trond. Eller barnet Mia som håndhilser på rektor Kari. Det er eleven, en rolle, som håndhilser på rektor. En rolle, eller eleven, som håndhilser på læreren. Det er ikke mer komplisert enn det. Det er en fin måte å vise respekt på. Det er en fin måte å lage litt høytidelighet. Og ja, det er litt skummelt. Det er litt seremoni.

Et overgangsrituale

Og første skoledag – årsaken til at vi markerer det, årsaken til at det er stort, er fordi det er et overgangsrituale. Det er overgangen fra barnehage til skole, fra å være liten til å være et skolebarn. Det skal være en seremoni, litt seremoni rundt det. Det skal være litt formelt. Det er stas. Hvis det blir en helt vanlig dag, og det ikke blir et tydelig skille, ja, da blir det ikke noe overgang. Da mister vi overgangsritualet.

Og overgangsritualer er skumle, men de skaper også mestring. Vi går fra noe kjent til noe ukjent, og vi lærer at dette går bra. Det ukjente vil bli kjent. Du går fra barnehagen til barneskolen. Om sju år går du fra barneskolen til ungdomsskolen. Dette her er skumle overganger, men vi gjør det alle sammen, og det går bra. Og det er helt greit, mener jeg, at vi har litt seremoni rundt disse spesielle dagene. Vi kan ikke tilpasse alt alltid, og selvfølgelig – noen passer ikke inn av ulike årsaker. Det klarer man å se. De skiller seg ut på en sånn måte. De vet man om. Det klarer man å fange opp på en fin måte og ivareta det.

Og noen ganger skal de få akkurat det samme tilbudet som andre. Og noen ganger skal de ikke det. Og da snakker jeg selvfølgelig om hvis du for eksempel har, jeg vet ikke, hvis du har en spesiell grunn, da tenker jeg noe som er forankret i noe medisinsk. Ikke fordi du bare ikke liker det. Eller fordi foreldrene ikke liker det, men hvis du har en reell, konkret grunn og kan få et papir som bekrefter det. Det er i hvert fall min mening.

En unødvendig debatt?

Jeg synes den debatten er litt… Jeg synes det var en unødvendig debatt, og unødvendig å diskutere hvorvidt første skoledag er for formell, for offisiell. Hvem er denne dagen for? Jo, denne dagen er for barna. Den er for skolen, den er for foreldrene, den er for samfunnet. Det er et overgangsrituale, enkelt og greit.

Så det er min mening. Du kan jo ha din mening, og prøv å formulere din mening og begrunn hvorfor du mener det du mener. Og hvis du mener at jeg ikke har begrunnet min mening godt nok, så kan du gjerne skrive en kommentar eller stille spørsmål nedenfor.